BEDRE OG TRYGGERE HELSEKOMMUNIKASJON MED BARN - DEL 1

Fremover vil vi presentere en serie av artikler som skal beskrive Adfectus visjon: Å forbedre dagens situasjon knyttet til helsekommunikasjon med barn. I seriens første del vil Paul Joachim gjøre rede for utfordringer i kommunikasjonen med barn i dagens helseleveranse. I seriens andre del vil Randi-Marie presentere viktige funn fra sin masteroppgave og hvordan funnene legger føringer for Adfectus sin løsning. I serien siste del vil vi introdusere vår løsning, hvor vi også diskuterer hvorfor avatarer vil bidra til en bedre og tryggere helsekommunikasjon med barn.

Del 1 av 3: Utfordringer i dagens helseleveranse

I det siste er det satt fokus på at god helsekommunikasjon og godt informerte pasienter gir fordeler i både somatiske og psykiatriske helsetjenester. Det er identifisert flere viktige punkter som er avgjørende for utrednings- og behandlingsutfallet:

• Tydelig informasjon om hva som skal skje i behandlingen

• God tilbakemelding fra pasientene om symptomer og utvikling

• Eierskap til egen helse og behandlingsalternativer

En stor utfordring innen helsekommunikasjon med barn er at helsevesenet i stor grad håper og tror at informasjon som gis til foreldre og andre omsorgspersoner videreformidles til barn på en god og forståelig måte. Det sendes ut mye skriftlig informasjon samtidig som det finnes nettsider med ytterligere informasjon. Kommunikasjon i form av tekst stiller store krav til foreldres evne til å oversette og formidle informasjon de selv synes er vanskelig å forstå. Det oppstår ofte misforståelser og det formildes noe helt annet enn det som var intensjonen. Informasjonen kan også bli påvirket av egen motivasjon og forventning til innholdet og fremgang i behandlingen.

Denne utfordringen fører til at mange barn under behandling ikke vet hvorfor de er der eller hvordan behandlingen vil foregå. Gjennom stillingen min som overlege på Barneposten på Haukeland Universitetssykehus har jeg gjennomført kartlegging som viser at over 50% av barn som blir innlagt ikke vet hvorfor de er på avdelingen. Ofte tror barna at de skal opereres i løpet av oppholdet, noe som kun skyldes dårlig informasjonsflyt mellom intuisjonen og pasienten.

Helsevesenet er pliktig til å sikre at informasjon som blir gitt er forstått og riktig oppfattet av pasienten. Helsepersonell er også helt avhengig av riktig tilbakemeldingsverktøy for å stille riktig diagnose, samt måle utvikling og behandling. Dette blir forsøkt oppnådd gjennom deling av informasjon til barn på ulike måter. Det er tidligere brukt tekst tilpasset barn, generiske tegneserier og animasjon, samt samtaler. Metodene er ikke tilstrekkelige, da alle har sine utfordringer:

• Tekster kan være vanskelig å forstå, selv om de er skrevet på et veldig enkelt språk. Kognitive utfordringer og lærevansker hos pasienten er kompleksiteter som gjør overføring av skriftlig informasjon krevende.

• Generiske tegninger, animasjoner og bilder kan fort bli upersonlig, da fantasi og god mentaliseringsevne kreves for å gjøre informasjonen relaterbar.  Det blir benyttet dyr for å ufarliggjøre kommunikasjonen, samt for å unngå utfordringer med informasjon tilpasset feil alder, hudfarge og kjønn. Den antropomorfistiske (å tilegne det ikke-menneskelige menneskelige kjennetegn) betingelsen i dette kan være vanskelig for personer med forskjellige utviklingsforstyrrelser og kognitivt nivå. For en pasient å forstå at informasjonen handler om «seg selv» er komplisert og vanskelig å oppnå.

• Personlige samtaler og kontakt, gjerne med visuell støtte gjennom tegning og illustrasjoner har lenge vært det beste alternativet. Det er lite som tyder på at andre verktøy vil overgå verdien av dette. Samtidig er det premisser som ligger til grunn for at personlige samtaler og kontakt skal fungere:

  1. Relasjonen og tryggheten mellom mottaker og formidler må være god: Bedre relasjon gir bedre forutsetninger for å formidle informasjon.

  2. Den som formidler må ha inngående forståelse til innholdet. Optimalt vil helsepersonellet som skal utføre utredning og behandling være formidleren.

  3. Barn har en begrenset kapasitet til å motta informasjon. Derfor trengs det god tid for å dele opp informasjon og kunne ta tilstrekkelig med pauser. Helsepersonell har derimot begrensede tidsressurser, noe som ofte går utover kvaliteten på kommunikasjon.

I tillegg til utfordringer med å formidle informasjon, er det også store utfordringer knyttet til det å hente inn informasjon. Metodene er ofte relatert opp mot diagnosesystemet, og innen somatikken kan tilbakemeldingsmetodene være særlig objektive, som medisinske prøver, billeddiagnostikk og biologiske markører. Innen psykisk helse, med behandling av personlig opplevd smerte og lidelse, er det imidlertid ingen slike biologiske markører eller tester. Tilbakemelding skjer da gjennom samtale og intervju, observasjoner eller sjekklister og spørreskjema. Alle disse verktøyene har de samme utfordringene som nevnt ovenfor: Relevans og trygghet for pasienten. Flere brukerrepresentantgrupper har også de siste årene vært svært kritisk til den hyppige bruken av spørreskjemaer, da det oppfattes som en erstatning til den personlige kontakten. For pasientene kan det derfor oppleves som lite nyttig og fremmed. Det er forsøkt å gjøre spørreskjema for barn mer forståelige ved bruk av ikoner og ideogrammer, som for eksempel «smilies». Det gjør det lettere å forstå, men har samme utfordring som formidling av informasjon og kan virke upersonlig.

Oppsummert gir dermed dagens utfordringer knyttet til formidling og innhenting av informasjon et stort behov for nye og gode løsninger for å kommunisere med barn i helsesektoren.